Ivan Drever

You may assume that coming from an island with 600 people and the only place in the world where you can catch 2.5 minute plane-ride (!), is a drawback when you’re aiming for musical stardom. Well, Orkney-folkrocker, Ivan Drever is about to prove you wrong.

The 53 year old Orkney-born/Scottish-raised singer/songwriter and longtime leading vocalist of Celtic folk-rockband, Wolfstone has released a large number of records, working both as a solo-artist and together with some of the biggest names in traditional rock/fusion music worldwide.

His music has been recorded by other artists throughout his career, including a title on the soundtrack of Hollywood-blockbuster “Good Will Hunting” and regular touring with fellow fiddler and Wolfstone-founder, Duncan Chrisholm throughout Europe.

Surprisingly enough, his home address is now Lund, Kristiansand.
So… what’s the story, Ivan?

ID: Well, the reason for that is actually quite simple. I married a girl from Kristiansand! We moved here from Spain five years ago. But I had never been here until then. I have my family roots in the Orkney Islands. More specifically the island of Sanday, but I’ve lived in Scotland for 18 years, so I consider myself Scottish.

AM: I’m a little embarrassed to admit this, but my knowledge of Orkney is very limited. From History Class I know that it was “discovered” by Harald Hårfagre in 887 and Christianised by Olav Trygvasson in 995. I have this picture in my head of stormy splendid nature, wildlife and old Norse names. Would you be so kind and update me a little?

ID: The Orkney Islands are green, flat, always windy and has a kind, warm and laid back population of 20 000 inhabitants. The people mainly make a living out of agriculture, fish and seafood. Very similar to Norway actually! You see street names like St.Olavs Street and King Haakons Street everywhere. The main Island is The Mainland, and the largest city is Kirkwall.

The Islands are well known for the local whiskey, Highland Park and we also have the shortest scheduled air-service in the world. It goes from the island of Westry to Papa Westry and takes about two minutes! (With excellent flight conditions it may be even shorter. Red. Anm.)

AM: So unlike many others coming here for the first time, you didn’t go: “Damn! It’s cold! And there are no people here!”

ID: He he. No, that wasn’t so hard.

AM: Thank you! But tell me how an internationally well known artist like yourself is able to make a living as a singer/songwriter in Kristiansand? And why do so few of us know who you are?

ID: Well, it’s a struggle working as a musician of course, but I love doing it and have been doing it for the past 25 years. Most of my musical work is done outside of Norway and in my musical genre, so I don’t blame people for not knowing either me or my music here.

As I spend so much time travelling, I tend to stay at home reading a book rather than going out when I’m in Kristiansand. But I did a gig in Kick a while ago, which was really good, and I’ve played with some of the local Irish musicians in Kristiansand. I’ve never played at Charlies before though, so I’m looking forward to it. I like being close to an audience I prefer intimate gigs where you’re able to get a relationship with the crowd.

www.myspace.com/ivandreverband

Eli Van Der Eynden (bearb: Ann Magritt)

Hun er langt fra den første kristiansanderen som har reist til hovedstaden for å følge popstjerne-drømmen. Men Eli van der Eynden er kanskje den eneste av dem som hadde danka ut både mora di og bestemora di i bollebaking…

”The Winner Takes it aaaaallll…..” synger hun sårt og herlig om man klikker seg inn på myspace-profilen hennes (www.myspace.com/elivandereynden). Å gjøre coverversjoner av kjente og kjære låter er en av singer/songwriterens spesialiteter. Men setlista til lørdagens konsert på Charlies inneholder også mye egenprodusert materiale.

AM: Hei, Eli. Hvordan går det egentlig med popstjernekarrieren inne i hovedstaden?

EVDE: Vel, foreløpig har jeg fått meg jobb på et bakeri…

AM: Ja vel, så du synger mens du baker boller…?

EVDE: Nei, men goder som pils og mat koster penger, så man blir nødt til å ha en viss inntekt for å klare seg. Men angående musikk, så har jeg startet en trio med to medstudenter fra NISS (Nordisk institutt for scene og studio, hvor Eli avsluttet to års studier i fjor) og så blir det litt jobbing i studio og en del spilling alene med gitaren.

AM: Så du får spillejobber der inne altså?

EVDE: Ja, det går litt i perioder. Noen ganger er det mye, andre ganger lite, men jeg har i snitt en spillejobb i uka, regner jeg med. Og det er det som er målet. Og så er det jo sykt mange spillesteder her da.

Hun innrømmer at mulighetene for å få jobber er mye av grunnen til at hun har ”flyktet” fra hjembyen, men unge Van der Eynden har også opprettet mange gode kontakter i hovedstaden i løpet av studietida og de vil hun helst pleie så godt som mulig.

AM: Men helt seriøst. Det å prøve å slå gjennom som singer/songwriter i Norge kan jo få det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste når det nevnes i sammenheng med å tjene til livets opphold…?

EVDE: Ja, skjønner problematikken der. Men jeg tror det skinner veldig igjennom om man ikke har følelse for det man gjør og er ærlig. Trioen vår har alle et felles mål om at vi på sikt skal kunne leve av musikken, og har tro på det vi gjør. Og det er uansett et godt utgangspunkt.

Men selv om popstjernestatus er drømmen, betyr ikke det at jeg kommer til å dukke opp i lateksdrakt og paljett-bh. Bare for å presisere det!

Om det var en skuffelse for de av dere som har tenkt dere på lørdagens konsert på Charlies, så kan det være en trøst at man uansett vil få servert en ung kvinne med et stort låtskriverpotensial og en nesten unaturlig kjærlighet for sitt instrument.

EVDE: Jeg er veldig glad i å skrive og veldig glad i tekst. Tekstene har mye å si for meg, og jeg liker dem kombinert med enkle gitargrep og minst mulig krimskrams.
Jeg var en litt sånn Viggo Venneløs da jeg var yngre og satt mye inne på rommet og skrev hjerte/smerte-dikt. Men heldigvis fant jeg gitaren i tide. Det var kjærlighet ved første blikk da vi startet med gitar i musikktimene på skolen. Vet det høres litt sånn oversentimentalt ut, men det er sant. Lover!

Og siden den gang har kassegitaren og Eli vært uadskillelige.

Noe som ikke gjør henne ulik på et par av hennes største musikalske inspirasjonskilder Joan Baez, Joni Mitchell, Neil Young og den britiske singer/songwriteren Imogen Heap. Sistnevnte er for øvrig den Eli aller helst kunne tenkt seg å dele scene med om hun hadde fått sjansen.

AM: Men inntil den kontakten er oppnådd, så har du jo allerede spilt med mange flinke folk. Noen personlig favoritt?

EVDE: Ja, det er mange. Og det blir litt sånn: Ingen nevnt ingen glemt. Men et høydepunkt var i hvert fall å spille med David Cavanagh fra Anathema.

Foreløpig trives Eli med tilværelsen i Oslo. Hun er en av få livsnytere som faktisk klarer å gjøre noe konstruktivt mens hun nyter utelivet i hovedstaden i form av å underholde klinetellet på flere av byens koselige og stemningsfulle kneiper.

AM: Men kommer vi til å se Eli og gitarkassa på et fly utenlands etter hvert eller?

EVDE: Foreløpig har jeg vært litt tilbakeholden med det. Men for å teste det ut litt så planlegger jeg en liten turné til København sammen med en annen gitarheltinne snart.

AM: Spennende. Men først er det Charlies lørdag. Hvordan planlegger du å gjøre byen uttrygg i helga? Lateks og paljetter eller?

EVDE: Nei, jeg skal besøke min homie Herman på åtte måneder i hvert fall. Og så blir det vel ei pils etter konserten på selveste lørdagen.

AM: Oh, you crazy person you!

EVDE: He he. Ja, tar helt av.

Lovlydia

Før første gang i karrieren har kristiansandsartisten Lovlydia gått i studio. Resultatet er LP’en ”Sound Asleep” med bandet Cast of Ludo. Under Lydia-hatten skjuler det seg derimot en god del mer. Da jeg prøvde å få en titt under bremmen til denne noe anonyme musikeren, fant jeg både en label og en idealistisk og selverklært egoistisk artist.

AM: Om jeg ikke ante noenting om hvem du var eller hvor du kom ifra, og spurte: Hvem/hva er Lovlydia, hva ville du da svart? Er artisten Lovlydia synonym med privatpersonen?

LL: Hmmm, adskilt i stor grad, men det er mulig det er bare jeg som ser det. Misliker som regel at fødelsesnavnet mitt brukes i musikksammenheng. Når det gjelder Lovlydia, så bruker jeg det litt som en paraply-betegnelse på det meste av det jeg gjør, selv om de diverse prosjektene mine går under andre navn. Det er fint å separere de to. Når det er sagt så har jeg ofte problemer med å se for meg andre sitte og høre på meg hjemme. Prøver å ikke tenke for mye på det.

AM: Sjenanse eller?

LL: Føler meg ikke så sjenert, men jeg forstår at jeg kan oppfattes som det.

AM: Genier fremstår jo ofte som sjenerte, men sitter egentlig og kontrollerer verden i sin hule hånd… Du har lang fartstid i Kristiansands musikkmiljø. Men med The Cast of Ludo er det første gang du har spilt inn noe utenfor hjemmestudioet. Betyr det at du nå satser mer på å komme mer inn i den kommerse delen av musikkbransjen?

LL: Nei, har ikke de største ambisjoner. Etter 10 år med hjemmesnekra cd’er og kassetter var det fint å kunne overlate ting til andre for en gangs skyld… både innspillingen, mixingen og til og med coveret. det var overraskende fint å få et ferdig produkt som har vært igjennom en fabrikk. I tillegg er det fint for samholdet i bandet å gjøre visse ting og å jobbe mot noe.
Lovlydia har siden 2002 vært med på et stort antall utgivelser både av venners musikk og egen. Alle utgivelser har blitt trykket i rundt 50 eksemplarer og delt ut gratis til venner og kjente. Nå er det nettstedene www.fediforma.blogspot.com og www.2012rockets som har tatt over, og her legges album spilt inn på Fedi Forma ut for gratis nedlasting.

AM: Dere yter lytterne stor service ved å gi ut gratis musikk på den måten. Det er en veldig idealistisk måte å tenke på, men har du aldri falt for fristelsen til å prøve å tjene store penger på det du gjør?

LL: Gjennomført idealistisk på fullstendig egoistisk nivå. He he. Å tjene til livets opphold ved å gjøre det jeg automatisk gjør hadde selvfølgelig ikke vært så dumt, men jeg klarer ikke å forholde meg til penger på den måten. Tror jeg hadde mistet gnisten hvis jeg følte meg tvunget til å lage en sang for å fø på familien so-to-speak. Sanger hadde jeg spilt inn uansett, og å gjøre de tilgjengelig føles bare naturlig. Men fint om folk kjøper Lp’en vi har gitt ut, da kan vi lage en ny.

AM: Hvordan blir Lovlydia-musikk til?

LL: Når jeg skriver låter, så pleier jeg lage ti-tolv sanger i slengen, så lar jeg de formulere seg sjøl i underbevisstheten til jeg en dag går og nynner på melodien. Da er som regel hele sangen med tekst ferdig i hodet og jeg kan spille den inn. Inspirasjon kommer i form av bilder og lys bakerst i hodet. Pleier merkelig nok å få de samme bildene når jeg skriver sangen som når jeg spiller den inn
Når det gjelder det rufsete uttrykkket har jeg egentlig alltid trivdes med det. Vokste opp med Beatles bootlegs, og forstod tidlig at det er vibben i innspillingen og ikke fremførselen eller lydkvaliteten som betyr mest.

På Charlies Bar lørdag ettermiddag kan du selv få oppleve upolert indierock a la Lovlydia & the Cast of Ludo, samtidig som du kan sikre deg LP’en. Bandet har kjørt en 100 prosent analog utgivelse og slenger med en ekstra bonus-kassett på kjøpet.

AM: Kan du si litt om hvorfor du har valgt denne måten å gi ut musikk på?

LL: Når det gjelder vinyl-formatet så er det noe jeg alltid har ønsket å lage. Musikkopplevelsen blir litt mer helhetlig og varm på en stor fysisk plate. CD er et dødt format i tillegg, men regner med at det kommer til å eksistere vinylspillere i lang tid fremover.

AM: Så Lovlydia-musikken kan leve likeså lenge? Nais.

LL: Det var planen. Noe for grandkidsa. Føles ut som hele kulturarven fra denne epoke en dag vil fordunste i et elektromagnetisk smell… trist.

AM: For å summere artisten Lovlydia, om jeg forstår deg rett: Du så er du en rimelig idealistisk og rimelig anti-kommersiell artist som er meget tro mot ditt eget skranglete og litt rufsete musikalske uttrykk. Ikke spesielt interessert i å bli rik på det du gjør, men ønsker at musikken din skal være så evig som mulig. Derfor gir du ut vinylplater og serverer artistene dine + deg selv gratis til lytterne via nettet?

LL: Yep.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Lovlydia & The Cast of Ludo – Better Twin.mp3

Mye omtalte Harrys Gym, I Was a King og Bygdin er for tiden på en omfattende norgesturné: ”Diamond Days Tour” Etter kun to konserter har de opplevd alt fra psykedelisk dansende publikum, med pels og bar overkropp, til folk som har danset swing under hele konserten. Frode Strømstad (I Was a King) stiller med flanell, Kjetil Ovesen (Bygdin) med beats, og Anne Lise Frøkedal (Harrys Gym) med dans. Vi tok en prat med dem:

Hva er historien bak navnet ”Diamond Days Tour”?

Anne Lise: – Navnet er hentet fra en låt av Vashti Bunyan som jeg er stor fan av. Vi valgte det fordi «Diamond Day» henspiller på den klare høstluften. Vashti mente nok at en diamantdag var en verdifull dag, og det passer jo også bra. For det å turnere er noe av det beste vi gjør.

Dere har spilt to konserter hittil. Hvordan gikk det?

Anne Lise: – Det var to veldig forskjellige steder. I Ås dansa de swing til alle låtene. I Sandvika var det en fyr som dansa psykedelisk dans i pels og bar overkropp foran scenen.

Vi har blitt underholdt, kan du si. Og publikum virka veldig fornøyde de også.

Frode: – For IWAKs del kan du si at vi virkelig fikk blod på tann av dansingen.

Det er veldig uvant for oss å se folk danse på konsertene våre, men det gjorde noe med meg i hvert fall.

Forventninger videre?

Kjetil: – Bygdin regner med å ha riktige folk i publikum som kan sikre oss en jobb på den internasjonale romstasjonen. Har en konkurranse med et av mine søskenbarn som utdanner seg innen matematikk, og vi skal se hvem som kommer seg først i rommet. Matte eller musikk.

Hvordan reiser dere på turneen?

Anne Lise: – Med buss. Det er tolv køyer og alle er fulle.

Frode: – Køyene altså, ikke folka inni.

Anne Lise: – Det var faktisk det jeg mente, hehe. Altså køyene. Men det hender at folk er litt fulle også, men de må sitte på dertil egna sted bakerst i bussen.

Kjetil: – Det er vel heller slik at de som ikke er fulle, ikke får lov å besøke oss andre bak i bussen. Man må skrive seg på en liste.

Anne Lise: – Bygdin er liksom rekruttene våre, de tar dette litt mer seriøst foreløpig.

Kjetil: Vært ute ei vinternatt før ja. Men det som er fint med en så stor buss er at man faktisk kan bruke timene på å lage musikk.

Blir det mye krangling når dere bor så tett?

Kjetil: – I den bussen vi bruker nå, har vi en stue foran, og en stue bak, så da blir det lettere å ha litt privatliv.

Anne Lise: – Jeg får lest masse, og er egentlig langt mindre sosial enn når vi reiser i vanlig bil. Og så er det ingen som må kjøre og sånn, så da blir det jo i hvert fall ikke krangling om det.

Hva tror dere blir høydepunktet på denne turneen?

Frode: – Jeg gleder meg til alle jobbene vi gjør denne helga. Vestlandet og sørlandet er alltid gull. Satser på at hver kveld blir et høydepunkt. Trash-pop er alltid kult! Bra folk og god stemning.

Anne Lise: Blir du ikke sykt sliten av å spille to konserter på rad? Har det hendt at du har besvimt på scenen?

- Hehe. Nei, har heldigvis aldri besvimt. Det nærmeste må ha vært i Austin, Texas, men det var på grunn av varmen. Jeg syns det er fint å spille to konserter på rappen. Det gjør at jeg får mer tid til å slappe av på scenen. Det går tross alt ikke an å være nervøs så veldig lenge etter at du har begynt å spille. Blir bare sliten av ting som går skeis og er kjedelig, som lange lydsjekker der ingenting funker.

Det er mange ukjente band i Norge som drømmer om å spille på Rockefeller. Hva betyr det for dere å spille der?

Frode: – Det er en fin ting å krysse av i boka, med ting man ønsker å oppnå.

Kjetil: – Det er jo en viss spenning knyttet til å spille der. Man bør trekke en del folk for at det ikke skal se glissent ut. Men jeg er i alle fall ikke bekymret

Anne Lise: – Det er en liten milepæl, ja.

Hva blir neste mål?

Frode: – Quart.

Anne Lise: – Hehe.

Anne Lise: – Bygdin, dere hadde jo den greia med å gjøre konserter inne i en Citroën 2CV, som de kjører opp på scenen. Det må da være neste mål?

Kjetil: – Ja, vi kan kanskje prøve debuten på Trashpop?

Frode: Forhåpentligvis en Creedence-cover eller to, om resten av bandet samtykker

Anne Lise: – Vi har ingenting vi skulle sagt likevel. Ikke når det kommer til Creedence-låtene.

Kan dere love Creedence-cover med alle banda? Som en supergruppe?

Frode: – Ahh, det ville vært noe.

Kjetil: – Bygdin stiller med beats.

Frode sier: – Jeg kan stille med flanell.

Anne Lise: – Harrys gym kan danse.

Kjetil: – Publikum tar seg av synginga. Eller må vi virkelig gjøre alt selv?

Pilemil var opprinnelig en gruppe kunsthåndverkere som delte keramikkstudio. Hva fikk dere til å bytte ut keramikk med musikk?

Vi prøvde lenge å løfte keramikken ut fra sitt innleirete ståsted. Et av forsøkene var å lage et dataprogram for digital keramikk. Når det viste seg at dette dataprogrammet reagerte positivt på lyd og særlig musikk, fant vi ut at vi ikke lenger trengte keramikken, til slutt hadde vi rett og ikke noe valg, hvis vi skulle fortsette å arbeide der vi var.

Noen tips til fansen som vil begynne med keramikk?

Hvis du gjør mye ut av keramikk, så kommer keramikken til å gjøre mye ut av deg også.

”Woke up inside a drum” er en morsom tittel. Hva er teksten inspirert av?

Den handler om det å være fanget inni en tromme og hvordan man kanskje, likevel ikke blir lykkelig når man slipper ut.

Pilemil er aktuelle med debutalbumet “If You Make a Lot of Ceramics; Ceramics Will Make a Lot of You as Well” Hvorfor skal folk kjøpe skiva?

Fordi den låter som en kule! Hvis du kjøper den fysiske skiva, får du også med et flott cover og en plakat laget av Yokoland.

Furore i Harare syntes musikken deres høres ut som et Nintendo spill. Enig?

Det er vel kanskje på grunn av en del av synthlydene som kan minne litt om klassiske Nintendolyder. Kanskje også stemningen eller melodiene i noen av låtene. Vi har forøvrig alltid hatt sansen for det man kan kalle naiv elektronisk musikk (som du finner i gamle tv-spill). Men jeg syns ikke dette er noen hovedingrediens i musikken. Det er bare et element blant mange andre elementer.

Hva skjer med Pilemil fremover?

Vi skal gjøre en del konserter utover høsten, rundt i Norge. Og så skal vi opp på en bondegård på Hadeland og spille inn et par detektivlåter, som blir en mini-cd. Ellers er vi i gang med mye nytt materiale.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Pilemil – No Pil

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Pilemil – Woke Up Inside a Drum

Pilemil spiller på Charlies Bar torsdag 17.9.09 kl 23.

foto credit: Anne Sandøy

Imorgen gjester Simon Says No! Kristiansand for andre gang i år. Vi har vekslet noen ord med arvingene av den skottitter-tronen.

Ep’en «Ahoi de Angst» er inspirert av et maleri laget av kunstneren Tyra Tingleff. Historien der?

Vi kom over bildet på vår beste konsert noensinne, på en en utstilling/greie som et kunstkollektiv som heter Kinski arrangerte, og syntes bildet var perfekt til coveret. Maleriet passet veldig godt til vibben og det vi prøvde å komme med på albumet.

For det var egentlig tanken å gi ut et litt småkonseptuellt album, men ting tok en del tid, og vi var veldig i starten som band og kanskje litt vel musikalsk varierte. Så istedenfor å bare spille inn alle låtene vi hadde og slenge dem ut som et album, fant vi ut at det var en bedre idé å ta de beste låtene og gi dem ut på en kortere men mer helhetlig Ep.

Har dere en plan på hvordan dere skal ta over den norske støyrock-tronen?

Hvordan ser støyrock tronen ut, og hvor finner vi den? Tja.. Vi blir vel nødt til å selge Emil og et par andre til et forbipasserende sirkus da.. eller leie inn en rockstar nightliner og lure dem til å tro at vi sender dem ut på en fet Europa turnè, åsså gliser vi og vinker idet bussbomben går av. Neida, vi har ikke spesielle ambisjoner om å bestige noen annen trone enn den vi sitter på når vi går på dass. Vår kultstatus holder oss i live.heh.

Simon Says No! har turnert i USA i år. Hvordan gikk det? Noen saftige historier fra veien?

Det var en dritfet tur. Vi spilte mye bra konserter og fikk møte mye kule folk fra både innsiden og utsiden av musikkbransjen. Det beste var vel å få muligheten til å jobbe i studio en ukes tid med Michael Patterson (BMRC, Beck, Duran Duran, Notorious BIG) som ikke skulle ha noe for jobben fordi han liker oss og musikken vår veldig godt.

Vi møtte studioteknikeren til Patterson, Nick, når vi spilte på SXSW, sammen med manageren vår i USA og tok oss noen pils og ble litt bedre kjent. Vi fikk beskjed om å være litt greie og joviale og gjøre et bra førsteintrykk. Ikke fornerm fyren da, sa Dany, hvorpå gitaristen svarte rett i trynet på Nick: “Don’t you worry about it, id rather lick his balls” En flott icebreaker SSN! style. Ellers oppførte vi oss som kjekke speidergutter og fant ikke på noe tull… vi lover, kors på halsen!

Hvordan gikk innspillingen av debutalbumet? Release?

Vi er fremdeles midt i innspillingsprosessen, men vi satser på at albumet skal være ute til sommeren hvis Label og finansielle ting går som de skal.

Hva syntes dere om den norske musikkbransjen?

Den norske musikkbransjen er liten og bærer preg av det. Kjenner du de rette folkene til riktig tid kan du nå langt, dette trenger ikke i alle tilfeller å være positivt. Det er utrolig mye bra musikk som blir lagd i Norge, uheldigvis blir ikke alle hørt. Vi vil benytte muligheten til å rose Urørt og norske støtteordninger som gjør det mulig for band å gjøre mye selv uten nødvendigvis å være “akseptert” i den norske musikkelite.

Hva hører dere på om dagen?

Det varierer en del fra person til person i bandet. Vanskelig å nevne noe band vi kollektivt hører veldig mye på akkurat nå. Men vi har jo tydeligvis vært borti mye samme musikken på et punkt siden vi fungerer sammen som et band, noenlunde innenfor en greie.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Simon Says No! – Shiver

Vaiping

Vi tipper Vaiping er i tet på hvor lang tid det tar å vaske seg ren etter gig. Hva får fire voksne menn til å kle på seg løsbart og smøre seg inn med olje og kull?

Hehe. Vi hadde en greie på at når vi lagde plakater til spillejobber skulle vi liksom ha en ny image på plakaten for hver gang. Så vi prøvde ut skitne fyrbøtere / industriarbeidere stilen og likte den så godt ar jeg tror vi landet litt der. Det hadde også litt med å gjøre at uttrykket i musikken er til tider ganske maskinelt.

For de som vil prøve der hjemme: Hvilken olje og hva slags kull funker best?

Sett bort ifra tennvesken er engangsgriller det beste. Den smuldrer opp best. Ellers funker de gule posene man får på for eksempel Kiwi ganske godt. Når det gjelder olje er det raps som gjelder. Prøvde med olivenolje, det begynner å lukte et eller annet lateks – kondom aktig, ikke for sarte sjeler!

Et annet band som har var innom hadde spilt på gig med dere en gang, og rappa en av løsbartene deres. Er det vanskelig å bli tatt seriøst av og til?

Vel, egentlig ikke. Men vi har kuttet ned på løsbart. Det var egentlig aldri ment som om det skulle være særlig morsomt. Med det nye albumet ”Industrial Workers of the World har vi justert imaget våres litt. Nå er vi slitne industriarbeidere og det maritime preget er borte.

På avstand virker det som Stavanger herjer fælt med skjenkinga til konsertscenen sin for tiden. Har dere noe dritt å slenge om noen i den saken?

Politikerne klarer aldri å bestemme seg. Savner ærlighet og langsiktig satsning fra Stavanger politikerne når det gjelder rockemiljøet i stavanger.

Lokalmedia sier dere minner om Laibach og Zeromancer. Dere sier Massive Attack, Tool, Bjørk, Kraftwerk og Tom Waits. Men hva hører dere på NÅ om dagen?

Har hørt en del Pixies, Sonic Youth og Bob Hund i det siste. Fikk veldig kick på Bob Hund etter en fantastisk konsert på Folken i Stavanger i vår. Men vi har veldig forkjellig musikksmak så nå blir sikkert de andre sure på meg. Hehe.

Selv om det er en 97% sjanse for “i Dyreparken som barn spør vi likevel: “Når og hvor var dere i Kristiansand sist?”

Tror det var på vei hjem fra Roskilde-festivalen i 2004. Ellers forresten, jeg tror faktisk trommisen nettopp var i dyreparken med noen barn.

Vaiping spiller på Charlies Bar torsdag 27.8.09 kl 22

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Vaiping – Listen Up

Next Life + Snöras

Snöras – Mosaic Devours (Plague Waters)

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Next Life – Sol Blade (The Lost Age)

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Selv om vi er i Kristiansand, vet vi vel alle litt om Snöras allerede. Det er Yngve Hilmo og Marius Ergo fra Lukestar sitt bråke-prosjekt, som er ett av et eksklusivt knippe navn signet til den nye, harde labelen Fysisk Format som gutta i platebutikken Tiger i Oslo står bak. Snöras roses up, up and away av alle som rettmessig setter pris på den norske hardcorens fornyelse (og litt musikkpoliti: Natt&Dag, studvest, furoreiharare, Studentradioen i Trondheim m.fl). Opprinnelig skulle de ta turen til Kristiansand med label-kollegene i Haust, men av ymse grunner ble det ikke slik.

Dermed: Enter Hai Nguyen Dinh og Tormod Christensen i Next Life, og deres komplekse og aggressive 8bit deathmetal crossover, som vi må bli litt bedre kjent med før gig:

En lurer jo: Hvordan er ungdomsåra til slike som sitter hjemme og programmerer tracks i Commodore 64 assembler?
Både jeg og Trond har sittet veldig mye foran datamaskin som barn. Vi traff hverandre på et såkalt copyparty hvor programmerere, musiker, animatører osv. møtes og lager “demoer”, slags musikkvideoer som ble spredd over verden via floppy-disker per brevpost. Og på copyparty, selvfølgelig. Bortsett fra det har det gått mest i punk-konserter, slosskamper med nynazister i Tønsberg, og litt skateboard.

Hvorfor reiser dere sammen med pysene i Snöras, egentlig? De rockehuene har jo ikke med seg en CD-spiller engang.
Syntes de lager fin musikk, og de virker som veldig hyggelige mennesker. Vi er helt klart for teknologi men det viktigste for oss er lidenskapen og trangen til å skape noe nytt, og der føler vi at vi har et bånd med Snöras.

Dere var signet til Jason Forrests label Cock Rock Disco, men har flyttet til Fysisk Format. Historien der?
Selv om Next Life i hovedsak er elektronisk har vi alltid følt oss som et rockeband. CRD promoterer elektronisk musikk mens FF driver rock. Vi syntes det var interessant å se forskjellen.

CRD kalte dere “Gameboy Deathmetal.” Hvilke andre tilnavn har dere fått ropt etter dere?
Amiga Hardcore, Fremtidspunk, Electro Violence, Art-rock, Elektro-prog, progmetal. Og her er noen tags fra Last FM: 200bpm, 8-bit metal, breakcore, chiptune, crust, digimetal, digital hardcore, electro electronic, electroviolence, experimental, fast, grindcore, hardcore, instrumental, klangwald, math, metal, nintendo-metal, nintendocore, noise, noise madness, noise metal, norwegian hardcore, rock, samples, should pay attention, super fucking ultra awesome, synth, synth power.

“World Map,” “Battle Tactics,” “Warp”… hvordan finner dere frem til låttitlene deres?
Låtitlene er ofte inspirert av scener i dataspill, noen ganger fra spill vi kjenner og ofte bare scener som dukker opp i hodene våre fordi vi har spillt mye data. Men det er viktig for oss at disse titlene også betyr noe for lytteren uavhengig av referanser, vi prøver å velge titler og temaer med en viss tvetydighet og/eller paraleller til det virkelige livet.

“Sol Blade” er på spillelista på spillBall-bloggen denne uka. Hvordan ble den låta til?
Jeg satt og lagde musikk for en test-scene i et kung-fu RPG-spill og oppdaget en break jeg ikke hadde brukt så mye før. Ikke mye senere ble dette til starten på Sol Blade, og resten av låta skrev seg selv mens jeg satt ved dataen med gitaren på, slik det ofte gjør. Dette var i 2005.

Guruene Paul Norman (Forbidden Forest) og Nobuo Uematsu (Final Fantasy) nevnes blant favorittene deres. Tipper dere har en topp ti-liste med spill-låter dere mellom også? Del ‘a!
Okay her er listen over favorittlåtene våre (ingen rekkefølge):

Anbefalt oppvarming til konsert: En tur innom The High Voltage SID Collection hvor du kan hente en skokk c64-låter, og spille gjennom favorittene dine på SIDPlayer (se nederst på hvsc-siden). Evt shoppe et remix-album eller to fra c64audio.com.

Til sist slenger vi på noen lovende Next Life-anmeldelser:

10/10 i cuemix magazine – “A must have”

5/6 i Plan B – “Robocop og Kraftwerk og Alec Empire og Fantomas på en gang”

5/6 fra Peter Vollset i Dagbladet – “Livet har bare seksten farger”

5/6 fra Eirik Kydland i Dagsavisen – “Danser som roboter”

Erick Ellectrick i furoreiharare.com – “På tide å se verden på en helt ny måte”

Radio Revolt – Ukas album uke 11/2009

… og noen ord fra Jenny Hval (Rockettothesky) om en konsert i 2008:

“The show is a complete experience in the logics of seasickness: sickly colours, precise visuals, and this put to life through extremely precise, wild, innovative and hard-hitting music. It is as if a computer game has gone evil, taken elements from black metal and turned the volume up to way beyond maximum. I feel invaded, completely lost in the magic of this violence. No wonder people tend to throw up if they get too drunk before the band starts playing. Hard-hitting artwork will do that to you, even if it’s disguised as a band…”

Love Of Everything

Overskriften på torsdagens “Kråga LIVE på Charlies”-konsert er “Rå voksentekster med leke-keyboards og regle-rytmer + post-hardcore, elektronisk dukketeater og tilfeldigheter.” Nærmere bestemt Love Of Everything fra Chicago + Kid Ikarus fra Berlin.

Det er amerikanske Love Of Everything som er på langtur her – en tur du kan lese mye mer om på turnébloggen de har satt sammen:

www.loveundereverything.blogspot.com

Men selv med slik flott dokumentasjon måtte det i all høflighet og nysgjerrighet likevel veksles et par ord i forkant av Kristiansands-gigen. Som følger:
[Read more →]

The Show Is The Rainbow - Photoshop: Jason Meyer

Nå er det jommen på tide med litt galematias i byen. Dette showet foregår for det meste på gulvet, med en spastisk, hårete mann i bar overkropp som raver rundt, rapper og synger om hverandre til ymse videocollager syncet til backingsporene, som for eksempel det her:
[Read more →]